En del barn i førskolealder begynner å stamme. For barnehageansatte, eller foreldre til et barn som stammer, så kan det være vanskelig å vite om barnet stammer, eller om det er normal ikke-flyt, og om det er noe som bare vil gå over av seg selv, eller om barnet trenger logopedhjelp . Jeg tenkte å dele litt informasjon om stamming, og hva man kan tenke på i møtet med førskolebarnet som stammer.
Hva er stamming?
Stamming ses som en nevrologisk prosesseringsvanske som rammer ca 1 av ti barnehagebarn. Vi kan si at barnet strever med å planlegge ordene og setningene raskt og smidig nok. Når barnet planlegger å si en setning, så skal ordene og setningen sendes videre til områder i hjernen som igjen sender signaler om hvordan barnet skal si setningen. Men denne prosessen går tregere hos dem som stammer, noe som fører til en mindre smidig taleflyt. Denne vansken med hurtig og effektiv prosessering av signaler i hjernen er medfødt. Men miljøet rundt barnet vil oftest være med på å påvirke om barnets disposisjon for stamming vil utvikle seg til en større talevanske, eller om det vil gå over av seg selv. For førskolebarn vil ofte miljøet rundt barnet og hvordan vi møter barnets stamming, påvirke hvordan barnets stamming utvikler seg.
Kjennetegn ved stamming:
Stamming starter vanligvis med det vi kaller kjerneatferd. Det kan innebære repetisjon av lyder, forlengelser og blokkeringer.
- Ved repetisjon av lyder kan barnet repetere lyder, stavelser eller ord. For eksempel «K-k-k-k-kan jeg få is?», eller «Jeg-jeg-jeg-jeg vil ha banan».
- Ved forlengelse av lyder sier barnet for eksempel «mmmmamma er ffffffin»
- Ved blokkeringer stopper lyden ved at barnet blokkerer luft eller stemme, for eksempel «b——-ok».
Et barn som begynner å stamme reagerer kanskje ikke på stammingen, og kan dermed ha lette og lite plagsomme repetisjoner og forlengelser av ord. Barn som derimot begynner å bli bevisst på stammingen, og begynner å forstå at han/hun ikke klarer å snakke like lett som andre, kan reagere med flauhet eller frustrasjon. Dette kan føre til at barnet unngår å snakke i ulike situasjoner, eller prøver å presse frem ordene ved å bruke ekstra lyder eller bevegelser. Dette kalles sekundæratferd. Når barn begynner å bruke strategier for å unngå stammingen sin, ved for eksempel unngå å snakke, eller lage ekstra lyder for å slippe ut av stammingen, eller kanskje rister på hodet eller vifter med hendene for å komme ut av et stammeøyeblikk, så er det tegn på at barnet er bevisst på stammingen. Hvis barnet tilegner seg mange slike lærte reaksjoner, der barnet forsøker å unngå å stamme eller flykte fra stamming, så er det ofte nødvendig med logopedhjelp for å bedre stammingen.
Tidlig stamming kan være forbigående ved at barnet slutter å stamme av seg selv innen 12-18 måneder. Eller stammingen kan vedvare, slik at det er behov for logopedhjelp for å bedre taleflyten. Barn som fortsetter å stamme kan komme inn i en sirkel hvor de reagerer på taleflyten sin ved å stramme talemusklene, og unngå vanskelige ord og situasjoner.
Utvikling av stamming:
Stamming starter vanligvis i alderen 2-4 år. Vi tenker oss at stammeutviklingen kan deles i stadier, selv om de kan gå noe over i hverandre.
1.Normal ikke-flyt (1.5 – 6 år): Mange barn i førskolealder repeterer ord, og dette kan betegnes som småbarnsstotring. Et barn med normal ikke-flyt bryr seg som regel ikke om ikke-flyten og legger ikke spesielt merke til det. Barnet med normal ikke-flyt viser ikke tegn til frustrasjon eller flauhet over stotringen. Ved normal ikke-flyt er det vanlig med kun 1-2 repetisjoner av ord, for eksempel «Jeg-jeg liker is».
2. Borderline stamming (1.5 – 3.5 år): Borderline-stamming kan ligne på normal ikke-flyt, men skiller seg likevel på en del viktige områder. Det tydeligste er at de har mindre flyt, og de repeterer ofte ord mer enn to ganger, for eksempel «Jeg-jeg-jeg-jeg liker is». Barnet begynner også ofte med forlengelser i tillegg til repetisjoner, for eksempel «mmmmmin pappa liker is». Men foreløpig er barnets repetisjoner og forlengelser av lyder løse og avslappede. Barnet reagerer sjelden på stammingen.
3. Begynnende stamming (3.5 – 6 år): Repetisjonene blir hyppigere, og ofte kan barnet spenne talemusklene for å presse frem ord, og hos noen barn starter nå de første blokkeringene av ord. Barnet begynner nå å bli bevisst på stammingen, og kan reagere med å legge til ekstra lyder når han/hun snakker, blunke med øynene for å slippe ut av stammingen, eller å unngå å snakke i noen situasjoner. Barnet har enda ingen sterke følelser av frykt for snakking og stamming, men ofte ser man at barnet er oppgitt og frustrert over stammingen sin.
4. Overgangsstamming (6 – 14 år): Barnet begynner nå å bruke blokkeringer, i tillegg til repetisjoner og forlengelser. Det som oftest skiller barn som stammer i denne fasen, fra barn med begynnende stamming, er at de begynner å frykte stammingen sin, og de reagerer på frykten for å stamme ved å forsøke å unngå stamming. Følelser av frykt, skam og flauhet over stammingen preger ofte denne fasen. Dette kan utvikle seg hvis barnet stammer og omgivelsene reagerer med å vise at de er ukomfortable med det, at de synes synd på, eller gjør narr av. Blokkeringene er skremmende i seg selv, men kan forverres ved negative reaksjoner fra omgivelsene. Mange lyttere vet ikke hvordan de skal forholde seg til stamming, og kan dermed avbryte eller se vekk og vise at de er ukomfortable. Barnet føler at det gjør noe galt og forsøker å unngå disse situasjonene.
Årsaker til stamming:
Forskning viser at stamming har en genetisk komponent, og barn som stammer har ofte slektninger som stammer. Det betyr at stammere har arvet noe som øker sannsynligheten for å stamme. Det henger sammen med hvordan et barn utvikler nervebanene for tale og språk. Hjerneforskning viser at strukturer i venstre hjernehalvdel som har med språk og tale å gjøre, ikke fungerer helt som de skal hos personer som stammer. Barn som stammer kan ha vansker med informasjonsflyt mellom språkområdene i hjernen. Når barnet planlegger å si en setning, så kan de ha vansker med å få rask tilgang til ordene i hjernen, og til hvilke talebevegelser som er nødvendige for å produsere de språklydene man ønsker. Stammere kan dermed trenge bedre tid på å prosessere det de skal si. Derfor kan det være til hjelp å senke taletempoet, slik at man får bedre tid på å prosessere det som skal sies.
Selv om barnet som begynner å stamme har en predisposisjon for stamming, så er det sånn at gener og miljø må virke sammen for at stamming skal oppstå. Miljøet rundt barnet kan være med å bidra til at stammingen opphører, eller til at stammingen vedvarer og kanskje utvikler seg til en større talevanske. Når barn blir 3-5 år begynner de å oppfatte hvordan andre rundt seg snakker i forhold til seg selv. Hvis barnet med begynnende stamming møter negative reaksjoner fra voksne eller barn, så kan det bidra til følelser av flauhet og skam, noe som kan føre til forverring av stamming. Stamming kan også forverres hvis barnet opplever å bli avbrutt, få mange spørsmål, eller ved at det brukes et mer avansert språk enn barnet har forutsetninger for.
Hva kan føre til at et barn fortsetter å stamme?
Når et barn starter å stamme kan det enten forsvinne etter noen måneder, eller det kan utvikle seg til en større talevanske. Hos de fleste barn så starter stamming som repetisjoner som de knapt er klar over, og oftest ikke reagerer på. Men over tid blir mange av disse barna bevisste på taleflytvanskene, og kan reagere på dem med økt spenning og hyppigere repetisjoner. Så blir repetisjonene rasker og mer uregelmessige etter hvert som barnet blir mer bevisst og prøver å stoppe det. Når barnet skaper større og større spenninger i et forsøk på å stoppe dem, så kan repetisjonene utvikle seg til forlengelser og blokkeringer. Vi kan dermed tenke oss at et førskolebarn som begynner å stamme kan bli kvitt stammingen av seg selv, kanskje fordi barnet ikke er så bevisst på stammingen, eller ikke bryr seg om det, og fordi barnet ikke møter negative reaksjoner fra andre barn og voksne. Et barn som derimot begynner å stamme, og som er bevisst på å ikke mestre talen, og som reagerer med negative følelser på stammingen, vil ha større sannsynlighet for at stammingen utvikler seg til en større vanske, og særlig hvis barnet i tillegg opplever negative reaksjoner fra andre.
Hvordan kan man best mulig møte barnet som stammer?
For førskolebarn er det viktig å forsøke å unngå at stammingen utvikler seg til å bli mer alvorlig ved at barnet blir mer bevisst på stammingen, og reagerer på stammingen med frykt. Derfor er det en del tilpasninger personer i miljøet rundt barnet kan gjøre for å redusere stamming.
- Øve på å snakke sakte er noe av det viktigste foreldre og ansatte i barnehagen kan gjøre. Hvis språkmiljøet oppmuntrer barnet til å snakke fort med få pauser, så stilles det store motoriske krav til barnets taleflytsystem. Stamming kan forverres ved at barnet føler tidspress på å snakke, og hvis de blir avbrutt når de snakker. Hvis voksne reduserer taletempoet sitt vil det gi barnet mer tid til å prosessere talen. Og hvis barnet får tid på å snakke, uten å bli avbrutt, så vil barnet få bedre mulighet til å planlegge det han/hun vil si.
- Det er lurt å ikke bruke for mange spørsmål. Spørsmål har krav i seg, og kan føre til mer brudd i talen.
- Samtaleregler i barnehagen kan være fint for barnet som stammer. Da vet barnet at man snakker etter tur, at man ikke blir avbrutt. Hvis barnet blir avbrutt mens det snakker lærer barnet seg at det har begrenset taletid, noe som igjen skaper tidspress.
- Det er lett å bli usikker på hvordan man skal forholde seg til barnet som stammer. Reaksjoner på dette kan være at man fullfører ord/setninger for barnet, ser vekk når barnet stammer, eller på andre måter viser at man er ukomfortabel med barnets stamming. Slike reaksjoner kan gi barnet følelsen av å ikke mestre å snakke, eller følelse av å ha gjort noe galt. Det er bedre å la barnet få tid til å snakke ferdig, at man har blikkontakt mens barnet snakker.
- Ha en naturlig væremåte, selv om barnet stammer.
- Ikke gi barnet råd om hvordan det skal snakke.
- Hvis det er mulig er det fint å gi barnet egentid med en voksen, hvor barnet kan snakke i sitt tempo og uten avbrytelser.
- Vær åpen om stammingen. Barnet bør få oppleve at stamming ikke er noe som det behøver å skjule eller frykte. Det er greit å vise barnet at du vet om stammingen. Man kan for eksempel si «der hoppet du litt på ordet», og «det ordet kom lett», eller «der satt ordet litt fast, det hørtes ut som et vanskelig ord».
- Fokuser på innholdet, ikke på måten barnet snakker på. Vær opptatt av det barnet sier og kommuniserer.
Lykke til!
Språktrening er gøy 😉