Jeg jobber i flere forskjellige barnehager, og møter dermed mange hyggelige mennesker, både ansatte i barnehagene og foreldre. Det hender jeg får spørsmål fra både personale i barnehagene og foreldre, og ofte dreier det seg om usikkerhet rundt enkeltbarn og språkutvikling, hva som er normalt og ikke. Noen ganger får jeg spørsmål om barn som stotrer/stammer, og om det er grunn til bekymring.

Jeg har erfart at foreldre kan bli ganske bekymret når barnet plutselig begynner å stamme, og det er forståelig at man blir usikker når dette starter, og at man ikke helt vet hvordan man skal forholde seg til det. Foreldre kan også bli usikre på om det er noe de har gjort som har ført til stammingen. Har barnet blitt utsatt for stress? Har barnet blitt skremt? Mange tanker sirkler rundt i hodet om årsaker til at poden begynner å stamme.

Stamming er aldri foreldrenes feil. Barnet begynner ikke å stamme fordi det har blitt skremt av noe, eller fordi foreldrene har snakket til dem på en bestemt måte. Det er forsket mye på stamming, og man mener at noen har en medfødt disposisjon for stamming. Den kan bryte ut ved ulike anledninger, men miljøet alene er ikke årsaken til stammingen. Men likevel er det miljøet vi i første omgang kan gjøre noe med, og det blir ofte første tiltak.

Jeg tenkte jeg skulle dele noen ideer om hvordan man kan forholde seg til førskolebarn som begynner med stotring eller stamming, og forklare kort hva som skiller stamming fra småbarnsstotring.

Det er forskjell på småbarnsstotring og stamming. 

Stamming defineres som en rytmeforstyrrelse som kjennetegnes av gjentakelse og blokkeringer av ord og lyder.

Storing, også kalt småbarnsstotring, er noe som alle barn kan få i en periode. Det skjer ofte i perioder der barnet er i ferd med å lære seg mange nye ord, og taleapparatet henger ikke alltid med. Barnet lærer seg mange ord, og vil gjerne si flere ord, og i et raskere tempo enn munnen er klar for.

Som en tommelfingerregel kan man si at skillet mellom småbarnsstotring og begynnende stamming går på om det er brudd mellom ord (stotring), eller brudd inni ord (stamming). Eksempel på stotring kan være «jeg jeg jeg… Eksempel på stamming kan være «b-b-b-b- bil» Stamming utvikler seg når barnet ikke har motoriske forutsetninger for å snakke så flytende som situasjonen krever. Derfor må man se på om man kan gjøre noe med situasjonene barnet snakker i. Barn som er disponert for å utvikle stamming er spesielt sårbare hvis omgivelsene bruker lange setninger, lange og vanskelige ord og hurtig tale.

Øve seg på å snakke sakte blir dermed et av de viktigste tiltakene foreldre og barnehage kan gjøre ????

Forslag til tiltak:

  • Lavt taletempo kan gi mer flyt i talen. En av de viktigste tingene voksne kan gjøre er å senke taletempo. Barn lærer ved imitasjon/hermer. En huskeregel som jeg selv bruker for å minne meg på å senke taletempoet mitt er å prøve å snakke som Torbjørn Egner gjør når han leser fra sine bøker 🙂
  • En annen ting man kan gjøre er å skrive ned hvilke situasjoner barnet stammer mest/minst, og slike daglige loggføringer kan både foreldre og barnehagen gjøre.
  • Det er lurt å ikke bruke for mye spørsmål. Spørsmål har krav i seg, og kan føre til mer brudd i talen. Det beste er å la barnet snakke mest mulig på eget initiativ.
  • Barn som stammer har vansker med å komme i gang igjen dersom de blir avbrutt. Det kan være en idè å tilrettelegge for rolige omgivelser. For eksempel kan man tilrettelegge for en samtalestund der barnet opplever å få snakke ferdig, ikke bli avbrutt, at man venter på tur når man snakker, og får oppleve voksne som rolige samtalepartnere. Så kan man legge merke til om det blir mindre stamming i slike situasjoner.
  • Bruke korte setninger. Stamming forsterkes når setningene er lange, fordi det da stilles større krav til motorisk planlegging, koordinering og presis utførelse.
  • Ikke avbryte barnet når hun/han snakker. Da lærer de seg at de har begrenset taletid, noe som igjen skaper tidspress.

Når vi snakker om små førskolebarn hvor vi ser begynnende stamming eller stotring, så kan man i første omgang sette i gang tiltak i miljøet rundt barnet, som jeg beskrev litt ovenfor. Så ser man om dette har noen effekt. Hvis slike tiltak ikke har noen effekt, og hvis man merker at barnet begynner å vegre seg for å snakke, at stammingen øker, eller at barnet trekker seg vekk fra sosiale aktiviteter og lek på grunn av dette, så bør man vurdere om det er behov for mer hjelp utenfra, og barnehage/foreldre bør kontakte logoped. Men for små barn bør noen tiltak i miljøet rundt barnet prøves først, og observeres over en periode. Småbarnsstotring går som regel over etter en stund, mens stamming vedvarer.

Tidlige tiltak i stedet for «vente-og-se». Er man bekymret over at det ikke bedrer seg skal man ikke nøle med å ta kontakt med logoped.