Jeg har tidligere skrevet om når de ulike språklydene kan forventes å være på plass hos barn, og tenkte jeg skulle nevne det igjen, siden det hender jeg får henvendelser fra foreldre som lurer på dette. For litt siden fikk jeg mail fra ei mor som var bekymret for datteren som ikke mestret ord med lydene /k/ og /g/, og som blandet lydene/ k – t/ og /g – d/, og moren lurte på om hun burde bekymre seg for det, og hva hun evt. kunne gjøre for å hjelpe datteren med å mestre uttale av lydene /k/ og /g./ Jeg skal derfor komme med noen tips her til bruk av minimale par for å øve på disse lydene. Men først litt repetisjon av språklydene 😉
Det er normalvariasjoner med tanke på når ulike språklige milepæler nås. Men rekkefølgen på utvikling av lydene er stort sett den samme.
Grense for språklydstilegnelse (Preus, 1982):
- 3 år: vokalene + m – b – p – h
- 4 år: n – t – d – j – f – v – l
- 5 år: k – g – ng
- 6 år: r
- 7 år: s (etter tannfelling)
- 8 år kj – skj -lydene
De fleste språklydene tilegnes før barnet er 6 år, men manglende fortenner kan gjøre at /s/ henger igjen som en lespe /s/. /Skj/ og /kj/ -lydene kan være vanskelig å skille, og /r/ -lyden kan henge igjen.
Alle små barn uttaler ord feil, og forenkler mønstre i språket. Det er en del av den normale utviklingen på veien mot å mestre taleferdighetene. Når barn er små kan de for eksempel forenkle uttalen ved å gjenta stavelser (bamse blir «baba»), utelate siste lyd i ord (stol blir «sto»), forenkle ord med konsonantklustere (bråke blir «båke»), redusere stavelser (elefant blir «fant»), eller bytte om lyder i ordet (visp blir «vips»). Dette er vanlig før barnet er ca 2.5 år.
Når barnet blir litt eldre er det vanlig at barnet forenkler uttalen ved å erstatte enkelte konsonantlyder, for eksempel ved at bakre lyder flyttes lengre frem i munnen, det vi kaller fronting eller dentalisering. Fronting av ord kan for eksempel være at barnet sier «tate» i stedet for kake, eller «topp» i stedet for kopp. Barnet kan også uttale ord ved at fremre lyder lagres lengre bak i munnen, og dette kalles backing eller velarisering. Eksempel på backing av et ord kan være at barnet sier «kåg» i stedet for tog.
Etter hvert som barnet mestrer mer og mer av talespråket reduseres forenklingene av uttalen. Siden det er normalvariasjoner knyttet til barns språklydsutikling, så er det ikke noe klart svar på når et feilmønster kan betegnes som en vanske. Men hvis barnet fortsatt bruker mange forenklinger ved 4-5 årsalderen kan det være en indikasjon på underliggende språkvansker. Men om det er indikasjon på en vanske eller ikke kommer blant annet an på type feil barnet gjør, og antall feil. Hvis man er i tvil om et barn er forsinket i sin utvikling, eller om det kan være tegn på en språklydsvanske, så er det best å kontakte en logoped, siden logopeden har kjennskap til hva som er typisk språklydsutvikling, og kan vurdere om barnets uttalemønstre kan indikere en forsinket utvikling eller en vanske.
Å erstatte bakre lyder med fremre lyder er en vanlig måte å forenkle uttalen på. Hvis du er forelder til et barn, eller jobber med et barn som strever med velare og dentale lyder, dvs. bakre lyder som /k/ og /g/, og fremre lyder som /t/ og /d/, så vil jeg tipse om en metode som heter «Minimale par». Dette er en metode jeg har benyttet mye med barn som strever med uttale av språklyder.
Minimale par er ordpar som er like med unntak av ett av fonemene (lydene) i ordene. For eksempel er ordene «Tone» og «kone» like, med unntak av førstelyden. Det samme gjelder ordene «topp» og «kopp». Den første lyden i ordene har stor betydning for meningsinnholdet. Om du bruker /t/ i stedet for /k/ først i ordet får du helt forskjellig betydning av ordet. Slike minimale ordpar kan derfor være nyttige å bruke for å trene på uttale av for eksempel /k/ og /g/, som er lyder en del barn strever med. Hvis barnet for eksempel skal be om å få bildet av «kopp», så er det nødvendig å si k-lyden først i ordet. Hvis barnet heller bruker /t/ -lyd blir ordet «topp» i stedet for «kopp». Det kan dermed være fin bevisstgjøring på å uttale ordet med riktig lyd først. Minimale par kan brukes med andre lydforenklinger enn k-t og g-d. Men her kommer noen flere eksempler på ord som kan brukes for å øve på minimale par med /k/ og /g/ 🙂
- topp – kopp
- tall – kald
- tappe – kappe
- Tone – kone
- tam – kam
- tube – kube
- Tim – Kim
- tå – gå
- takk – gakk
- datt – katt
- duer – kuer
- dal – gal
- do – god
- tull – gull
Her kommer noen tips til hvordan du kan bruke kort med minimale par:
1.»Hopp i havet»: Her legges kortene på bordet, og hver spiller har 3-4 kort på hånda. Så spør man den andre om den har det kortet du trenger for å få et par (to like). For eksempel kan barnet spørre deg «Har du kopp?» Hvis barnet sier «kopp» riktig og du har den sier du «Ja, jeg har kopp», og barnet får kortet. Hvis du ikke har bilde av «kopp» sier du «Nei, jeg har ikke kopp. Hopp i havet». Og barnet trekker et kort fra bunken på bordet. MEN hva hvis barnet spør etter «kopp» men i stedet sier «Har du topp?». Da kan du spørre barnet «Mener du topp eller kopp», mens du viser tydelig hvordan ordene sies.
2. En liknende versjon er «Hemmelig vegg». Da har dere et skille mellom dere når dere spiller. For eksempel en perm, eske eller lignende. Du og barnet får tre kort hvert. Resten av kortene ligger i en bunke. Så skal barnet spørre «Har du kam?». Hvis du har bildet får barnet det. Hvis ikke sier du «Nei, jeg har ikke kam. Hemmelig kort» og barnet får et nytt kort fra bunken. Så spør dere annenhver gang.
3. Dere kan ha ordpar liggende på bordet, og be hverandre peke på det riktige kortet. For eksempel kan du si til barnet «pek på kube», og se om barnet peker på kube eller tube. Så er det barnets tur til å si hvilket kort du skal peke på.
Lykke til!
Språktrening er gøy 😉