Bruk av kort med artikulasjonsstillinger for å bedre uttale.

                  

For noen år siden kjøpte jeg kort med illustrasjoner av artikulasjonsstillinger fra Infovest forlag. Jeg trengte dem for å øve uttale med barn jeg jobbet med, og tenkte jeg skulle dele noen erfaringer rundt hvordan jeg jobbet med disse uttalekortene.

Først kort om språklydene og noen utfordringer knyttet til å lære seg dem:

Når vi uttaler språklydene…svisj…så er de borte med det samme vi har sagt dem. Det vi sier kan ikke fastholdes over tid slik et skrevet ord kan.

Vokalene: a, e, i, o, u, y, æ, ø, å  kan forlenges så lenge vi har pust… ikke lenger.

Frikativene: f-, v-, s – lyden kan forlenges så lenge vi har pust… ikke lenger.

Nasale språklyder: m-, n-, ng – lyden kan forlenges så lenge vi har pust… ikke lenger.

Vi kan altså ikke holde disse lydene så veeeeldig lenge i munnen, bare til vi går tom for pust.

Men barn som strever med å uttale lyder riktig er avhengig av å lytte til andres uttale.

Da blir det enda vanskeligere når PLOSIVENE kommer, dvs: p-, b-, t-, d-, k- og g- lyden. De har enda kortere varighet.

Da er det ikke rart at en del barn strever. De kan ikke dvele ved lydene og bruke den tiden de trenger til å lytte.

Lytting blir hardt arbeid.                               

Det kan være mange årsaker til uttalevansker hos barn. Noen strever med tunge-, leppe-, kjevebevegelser. De har da behov for munnmotorisk trening for å øve opp bevegelighet og styrke i tunge, lepper og kjeve. Slike vansker  finner vi ofte hos førskolebarn.

 

Uttalevanskene kan også ofte knyttes til manglende fonologiske ferdigheter. Det vil si vansker med å rette oppmerksomheten mot ordets lydside.

Alle ord vi en gang har lært har vært nye for oss, og er et non-ord når vi hører det for første gang. Det vil si et ord som vi ikke har knyttet mening til. Første gang et lite barn hører ordet bil er det et non-ord for barnet. Men så lærer det ved erfaring hva ordet bil betyr, det knytter mening til ordet. Det å knytte innhold til et ord er nødvendig for å lære seg språk.

Men for å lære nye ord må barnet ha evnen og kapasitet til å gjenta den nye språklyden (det nye ordet) de hører. Det å kunne repetere en ny fonologisk form er en av de mest grunnleggende språklige ferdighetene. Og en del barn strever med dette, og klarer dermed ikke å lære seg å uttale ordene.

Det kan være ulike årsaker til slike vansker. Men en del av barna har en svekkelse i arbeidsminnet, slik at de ikke klarer å lagre ordet de hører, og de har behov for lengre tid på å lytte til ordet for å kunne lagre det. Og det er ikke så lett når ordet blir borte med en gang vi har sagt det. Da er det behov for å bruke visuelle hjelpemidler, og det er her jeg har brukt kortene med illustrasjoner av artikulasjonsstillinger.

Bruk av kortene:

Illustrasjonene er trykket på kort med vanlig kortstokkstørrelse, og de fleste illustrasjonene viser munnen forfra.

Kortene kan brukes på ulike måter. Jeg pleier å starte med enkeltlyder. De enkleste lydene er de lydene som kan holdes lenge i munnen, som vokalene og m-lyden. Så spør jeg «Hva sier denne munnen?»

 

Min erfaring er at barn ofte skjønner hvilken lyd munnen sier. Prøv selv om du ser hva de ulike munnene sier                

 

Etter å ha jobbet med enkeltlyder jobber jeg med å koble munnen til en bokstav. Det er viktig å jobbe med å uttale bokstavlyden (b-b-b), og ikke navnet på bokstaven (be-be-be). Når barn skal lære å lese og trekke sammen bokstavlydene til ord er det helt nødvendig at de har lært bokstavlydene.

 

 

Kortene kan etter hvert brukes til å sette sammen enkeltlydene til ord.

Jeg jobbet en gang med en gutt som hadde uforståelig tale. Han var 4.5 år, og kunne ikke uttrykke seg så folk forsto han. Foreldrene ville så gjerne at han skulle lære å si navnet sitt, så det var det første vi startet med. Dette var svært vanskelig for ham. Han hadde ikke vansker med å gjøre munnmotoriske øvelser, så det hadde ikke noen hensikt å øve på dette. Det han strevde med var å få med alle lydene i ordet når han skulle si det. Mange av bokstavlydene i navnet hans ble utelatt. Han var avhengig av å få vist lydene visuelt, han måtte se lydene på kort for å klare å si hele navnet sitt. Da klarte han det etter noen ganger med øving. Hvis han ikke hadde fått vist navnet med visuelle kort hadde han kunnet terpe og terpe uten å klare å få med lydene. Det kunne ført til at han hadde mistet motivasjonen for å trene på uttale.

Denne gutten var motivert for å øve, og han opplevde også mestring, noe som er svært viktig for videre motivasjon.

For hvem gidder vel å trene og trene uten å oppleve resultat. Motivasjon er viktig.

For han betydde det mye å kunne uttale ord riktig. Han kunne «lese» ordet flere ganger, kjenne på artikulasjonsbevegelsene og lytte til egen uttale før ordet ble automatisert. Motivasjonen drev ham videre, og etter hvert ble den riktige uttalen overført til spontantale.

Ved skolestart var uttalen hans i tråd med det som var forventet for hans alder. Hadde vi ikke jobbet med å vise uttalen av ordene visuelt hadde han ganske sikkert ikke hatt denne utviklingen.

Talespråket kan bygges opp ved hjelp av illustrasjon av lyder.

Utlytting av førstelyd:

Kortene kan også brukes til å lytte ut førstelyd i ord. I barnehagen kan man bruke et lekedyr, for eksempel en mus. Den voksne kan vise musa og si ordet, og gjerne dra ut førstelyden… mmmm..us.

Så kan man vise barna to ulike kort med artikulasjonsstillinger, der m-lyden er den ene. Den voksne kan spørre: «Hvilken lyd snakker jeg først når jeg sier -mus? Er det den eller den?», og peker på en og en illustrasjon. Dette er den enkleste måten å analysere ord på. Musa og begge illustrasjonene er synlige hele tiden. Barna kan bestemme hvor de vil ha blikket, si ordet, kjenne på egen uttale av ordet, lytte og så plukke ut den illustrasjonen som samsvarer med det ens egen munn gjør, og det som høres i begynnelsen av ordet.

MUS

 

Oppgaven kan gjøres vanskeligere hvis man bruker flere illustrasjoner:

MUS

 

 Man kan også ha en del bilder/symboler, og så er oppgaven å finne de bildene som begynner med førstelyden i ordet man har valgt. Her eksempel på å finne ord som begynner på L- lyd. Jeg pleier å starte med å ha ordet skrevet under bildene. Når barna klarer det tar jeg bilder uten bokstaven under, da blir det vanskeligere, da må de øve på å lytte.

 

 

Spill for å bedre uttale og utvikle fonologiske ferdigheter:

Memory kan gjerne brukes i førskolegrupper i barnehagen, og under lese- og skriveopplæringen.

Her går spillet ut på å finne riktig munn til riktig bokstavlyd. Finner man riktig får man ett par.

 

Bokstavlæring:

Mange barn strever med å assosiere lyd/bokstav. Illustrasjonskort kan være en god hjelp til å koble uttale av lyd til bokstav.